Mother nature on the run

Se utdrag fra kunstnerens live performance under åpningen av utstillingen på Galleri Nord-Norge. Han bruker sterke virkemidler for å få fram budskapet om klimaendringer og vårt forhold til naturen.

Når Henningsen gjør performance bruker han egen kropp til å utforske og bryte grenser. Arbeidene krever hans fulle tilstedeværelse. Oppvokst på Svalbard og bosatt i det Arktiske landskapet i flere tiår har gitt kunstneren muligheten til å bevitne hvordan klimakrisen har endret naturen dramatisk og hvordan disse endringene har akselerert de senere årene. Kunstneren lever tett på naturen og bruker landskapet på Svalbard som sitt atelier. Mange av hans videoverk tar utgangspunkt i en live performance i Svalbards villmark.

Hans personlige historie og arv har en sterk påvirkning på hans kunstnerskap og resulterer ofte i tankevekkende verk som kan provosere betrakteren og gi gjenklang hos publikum over tid – til refleksjon over vårt eget engasjement i spørsmål som angår oss alle.

Til tross for alvorlig tematikk balanserer Henningsen det elegant ved å skape poetiske og absurde scener i sin visualisering av menneskets irrasjonelle handlinger. Han arbeider med innlevelse og i balanse med omgivelsene, enten det er i øde majestetiske landskap eller blant mennesker gatelangs i Beijing og Venezia. Kunstneren er en mester med elementer som ild, vann og is, men søker stadig videre for å utforske nye grenser som kan utfordre balansen og få ham til å se ting fra et nytt perspektiv. Henningsen har presentert sine arbeider nasjonalt og internasjonalt i utstillinger, biennaler og på festivaler og arrangementer i Skandinavia, Europa, Nord-Amerika og Asia.

Henningsen er aktuell med flere store prosjekter hvor han vil sette søkelyset på menneskets og jordens tilstand, samt utfordringer hele menneskeheten nå står overfor. Førstkommende er Vivaar Venezia i forbindelse med den 60. kunstbiennalen i Venezia, og festivalen Blurborders i Thailand. Henningsen er grunnlegger av og kurator for den internasjonale performancefestivalen Arctic Action, som finner sted i Longyearbyen og som i år arrangeres i september 2024.

«I dag lever vi med resultatet av valg gjort av våre forfedre. Når vi legger grunnlaget for våre barn og fremtidige generasjoner, er det avgjørende viktig at vi nå tar kloke beslutninger om hvordan vi lever og hvordan vi styrer oss selv.»

Foto: Steve Nilsen

Stein Henningsens påminnelser

Miljøkrisen vi befinner oss i kan lett føre til handlingslammelse, siden vi tenker at Èn persons handlinger og holdninger ikke vil ha noe å si for det store bildet. Vi kunne kalle denne holdningen vår for opplt, kynisk fornuft, for å bruke et uttrykk fra den tyske filosofen Peter Sloterdijk. Misforholdet mellom erkjennelse og handling er påtagelig, mener han, for selv om vi godt vet hvordan vi må forandre våre liv for å gjøre noe med den akutte situasjonen foretar de fleste av oss lite annet enn å kildesortere. Som Sloterdijk påpeker baserte det gamle opplysningsidealet seg på at tenkning og korrekt informasjon ville føre til handling, men dette er en saga blott. Samme hvor mye vi vet om urettferdighet eller ødeleggelsen av grunnlaget for vår eksistens munner ikke dette ut i et ønske om forandring eller solidaritet, men ofte likegyldighet, hevder han. 

Situasjonen har ikke forbedret seg siden Sloterdijk formulerte sine teser i Kritikk av den kyniske fornuft på åttitallet – tvertimot har sannhet, innsikt og vilje til rettferdighet for natur og mennesker fått seg en ytterligere knekk på 2000-tallet, hvor alternative fakta, post-sannhet og konspirasjonsteorier florerer. Det er nærliggende å tenke at denne situasjonen har gjort enkle og klare sannheter som at vi destruerer kloden vi bor på diffuse og mindre tilgjengelige. 

Hva løsningen på en slik skjebne skal være er ikke lett å si, men en mulighet er å vekke oss fra slummeren igjen gjennom bilder og fortellinger som avdekker konflikten mellom ideal og virkelighet. 

Stein Henningsens kunstnerskap byr på en lang rekke slike oppvekkelsesforsøk, hvor nettopp brytningen mellom innsikt og apati reformuleres på uventede måter. I 2009 rullet han inn en isblokk i gallerirommet på i New York, men blokken var fullstendig dekket med dollarsedler. Slik viste han på uvant vis hvordan vi vanligvis ikke bare setter pengeverdier foran naturen, men hvordan vi, med denne optikken, ikke er i stand til å oppdage naturen i det hele tatt. Senere, i oppfølgende performancer, lenker han seg fast til isen, som for å fortelle at vår alle ve og vel uvegerlig er betinget av naturens helse. I andre sammenhenger tvinger Henningsens performance oss til å vie naturen oppmerksomhet, som i Meltdown (2009) ved Kunstbanken i Hamar, hvor han fyrte opp noen vedkubber under nok en isblokk og ventet til det hele var blitt til vann. 

Modernitetens herskerforhold til natur som ressurser eller gjenstand for noe vakkert eller helsebringende utenfor oss, har lenge vært den dominerende synsvinkelen, men Henningsen senker seg ned i elementene, underkaster seg naturen. Han er ikke adskilt fra dens voldsomme krefter, som Caspar David Fredrichs Munken ved havet (1808-1810), hvor en ensom tenker står foran det sublime havet, men beskyttet fra de opprørte bølgene i sin kontemplative positur på landjorden. Henningsen skiller seg også fra andre i performancetradisjonen, som John Long, som i sine performancer legger bak seg store avstander i sin ferd gjennom naturen og viser frem sine bevegelser som en liten fortelling eller et dikt. 

Henningsen forsøker å gjenetablere en direkte forbindelse til naturen og dens prosesser, han fremstår gjennom kampen mot elementene, som i MAN STANDING, SVALBARD (2013), hvor han står i en snøstorm til han ikke orker mer, eller i HABITAT (2021), hvor han vandrer naken ut i snøen foran en isbre. Han artikulerer det faktum at det brenner i forhold til naturen, bokstavelig talt, i verk som THE BOAT (2021), hvor han ror ut i den arktiske sjøen i en båt med et levende bål i baugen. Eller som i TIMELINE II (2021), hvor han holder en planke hvor ilden spiser seg gjennom en timeline fra den ene enden av planken til den andre, mens han holder den, plassert ute på et høyt fjell i villmarken på Svalbard. 

Det er noe sjarmerende og utilslørt i Henningsens omgang med is, ild og andre naturelementer, for han forsøker ikke å opphøye seg selv eller skape vakre tablåer av sine performancer, men gjenetablere situasjon hvor vi kan koble oss på miljøet vi alle er så avhengig av direkte. I stedet for å formidle sublime erfaringer vi kan betrakte på avstand, immune fra naturen som portretteres, er vi her vitne til individets eksponering for og interaksjon med vær, vind, is og ild. Som i David Fredrichs malerier blir han riktignok en stedfortreder for oss, men til forskjell fra den tyske romantikeren er Henningsens verker medier for enkle og viktige sannheter, ikke intellektualiserte betraktninger hvor vi fjerne oss fra grunnleggende innsikter i hva det vil si å være menneske. 

Det er likevel ikke mennesket som sådan som er det essensielle i disse verkene, men prosessene Henningsen integreres i: isen som smelter, ilden som brenner, vinden som blåser, snøen som vandres gjennom. Det er dette han ber oss vise oppmerksomhet og erfare gjennom sin kunst, og det er gjennom disse tidsløpene vi kanskje kan få tilgang til en erfaring som ikke lenger er kynisk og likegyldig, men i tråd med helheten vi alle uvegerlig er en del av. Det er disse prosessene, disse elementære bestanddelene av det som finnes, og som er mye større og eldre enn oss, Henningsen viser frem og måler ut med sin egen kropp som målestokk. 

På denne måten forankrer han oss, eller kanskje vi kunne si minner oss på, vår plass i naturen – og at vår måte å leve på er helt ute av takt med virkelighetens rytmer. Vi er en liten prikk i naturhistoriens enorme utviklingslinjer, som må erkjenne vår plass i den store helheten for å kunne leve videre med både snø, is, ild, vann og alle de andre livsformene som lever med oss på denne planeten. 

– Kjetil Røed

Se kunstnerens hjemmeside.

Kurator: Ina Otzko