Festspillutstillingen 2020 – Vatn og Olía

Kurator for Festspillutstillingen 2020, Ingeborg Annie S. Lindahl, skriver om «Vatn og olía»:

Fortiden tar del i samtidens kunstdiskurs

I Galleri Nord-Norge finnes det et lite rom, fylt med kunst av den lokale avantgardekunstneren Ragnhild Kaarbø. Her har en rekke av hennes kunstverk hengt i en årrekke, og blir i denne utstillingen gitt den plassen de fortjener. Kunstnergruppen The Icelandic Love Corporation vil i årets festspillutstilling søke inspirasjon i Ragnhild Kaarbø sitt liv og kunstnervirke og presenterer nye arbeider basert på Ragnhild Kaarbøs kunstneriske arv og hvordan de ser henne.  

Den islandske kunstneren Ásgrímur Jónsson (1876 – 1958) arbeidet på samme tid som Kaarbø, og inspirerte The Icelandic Love Corporation til å se på Ragnhild Kaarbø sitt kunstnerskap og hva de finner i hennes livsverk. I utstillingen vises videoen «Water and blood», hvor Jónsson er hovedsubjekt. The Icelandic Love Corporation har fått hjelp fra et medium i forberedelsene til et verket, som ble urfremført ved Nasjonalgalleriet på Island i 2019. Kunstnerne kaller metoden med å benytte medium for å komme i kontakt med avdøde kunstnere «Medium-medium». Her møtes skapertrang og nysgjerrighet, natur og intuisjon i et mystisk og lekent univers som kombinerer fortid og nåtid.

Kunsthistoriker Linda Nochlin stilte i 1972 spørsmål om det fantes flere perspektiver enn det mannlige, om «Why Have There Been No Great Women Artists?» Har vi kommet videre på de snart 50 årene siden hun stilte disse spørsmålene? Hvilke perspektiver er rådende i dag og setter dagsorden – hvem får rom og oppmerksomhet til å skape, og hvem blir oversett i dagens samfunn? I essay «Et eget rom» (A Room of One’s Own) fra 1929 skriver Virgina Woolf om behovet for et rom i utvidet betydning: Et fysisk, psykisk og sosialt rom der kvinnen kunne utfolde sin personlighet, sine kunstneriske evner og økonomiske uavhengighet, med henblikk på muligheten til å skape kunst. Behovet for et eget rom for å skape står i kontrast med hvordan Kaarbø har blitt gjemt i et eget rom og underkjent i sin ettertid.

I årets Festpillutstilling er det flere interessante spørsmål som aktualiseres. Hvordan forholder man seg til historien? Hva kan oppstå i dialog mellom ulike kunstnerskap på tvers av epoker og kulturer, som utfordrer vår tids forståelse og bidrar med alternative perspektiver? Hvem er privilegert nok til å ha en stemme? Hva betyr det å bli sett i sin samtid versus ettertid?